Kronikk: De i et uføre på grunn av psyken 
            -politikernes takknemlige mobbeoffer

Dag Rikard Haarseth-Olsnes
Skribent

Illustrasjonsfoto, lisensiert one.com

I Norge har vi svært lav arbeidsledighet. Men denne statistikken gjemmer seg bak den permanente arbeidsledigheten de i et uføre utgjør. Og det er nok en kjensgjerning at folk ikke blir uføretrygdet bare av helsemessige årsaker, noen er blitt målt og funnet for korte av arbeidslivet. En konsekvens av at ingen arbeidsgiver vil ha deg, kan være at du blir uføretrygdet, fordi det ikke finnes nok jobber til alle.

Mange av dem som er trygdede var aldri inne i varmen. Da skal det mer til å slippe dem inn når de blir voksne. De blir stående lagelig til for hugg. Får de en på tygga, har de ingen til å støtte dem og hjelpe dem opp igjen. Samfunnet har sviktet dem.


Man kan være låst i mestringsstrategier, som gir lite suksess i det voksne liv. Man lever kanskje ikke lenger i et virkelighetens mareritt, men man er gått fra en vond oppvekst til en ensom tilværelse som voksen. Bare fantasien setter grenser for hva disse menneskene kan ha opplevd.


Det blir understreket at det ikke skal lønne seg å være uføretrygdet, de kan ikke få ha det like godt som dem som arbeider. For det fortjener de ikke.

Er det noen som fortjener minst like mye som en i arbeid, så er det disse menneskene. Skal de ikke kunne få kjøpe seg et hus, og i alle fall eie en liten flekk her på jorden? Skal de måtte gå til skrekk og advarsel for dem som så vidt klarer å holde seg i jobb, så disse ikke én gang tenker på å ta en pust i bakken?


Man har 350 000 mennesker i dette landet, som er erklært å være i et uføre på sådan måte at de må få sin inntekt fra staten. Dette fordi de av sosiale eller helsemessige årsaker er erklært uskikket for arbeidslivet. Og det er politisk vedtatt at deres liv skal være eksempler på hvor dårlig det går deg om du ikke får ut fingeren og jobber.


Det er krystallklart; De blir mobbet gjennom media. Slike saker er vinn-vinn for media og politikerne. Klikkvinner og stemmesanker. Det er så alt for lett å kjenne igjen den typen retorikk som blir brukt om uføretrygdede og syke mennesker. Den er å høre rundt om i skolegårder. Man kommer med narrativ som skal forklare hvorfor det er den utfrystes egen feil at han eller hun blir mobba. Tilforlatelige historier. Historier den utfryste snart tar til hjertet. De er takknemlige ofre, fordi de sjelden tar til motmæle, men selvtilliten forvitrer.



Man har dømt nærmere ti prosent av dem mellom 18 og 67 av befolkningen til å være skrekkeksempler for resten av befolkninga og de har tatt den utakknemlige oppgaven det er å ikke konkurrere om arbeidsplassene. Man er så freidig at man offisielt erklærer dem ute av stand til å bidra med noe som helst, som en byrde for samfunnet. Da synes jeg satan grille og krydre meg at man kan ha anstendighet nok til å gi dem frihet og adekvate midler til å føre et liv uten økonomisk bekymring, uten mobbing i media, med sosial omgang og nye opplevelser.


Og det. Er ikke tilfellet i dag


Skrevet som et tilsvar til kronikk i NRK ytring, "Fordi de fortjener det" av Christian Torset https://www.nrk.no/ytring/fordi-de-fortjener-det-1.14769774?utm_source=reply&utm_medium=email&utm_content=read_more#comment-4679801023